Levande Lokale Lærdal / Tone Boska

i

Skape sammen, jobbe sammen

Andreas Fadum Haugstad, 20.02.2018

Samskaping og arbeidskollektiver er i mange byer blitt et interessant verktøy for å revitalisere sentrum, og samtidig bringe inn kunnskapsrike og engasjerte mennesker. Er denne arbeidsformen er et storbyfenomen, eller om det like gjerne kan være interessant for de små stedene?

Vi har snakket med arkitekt Tin Phan, Siv Støldal fra Typisk Lærdal og Gro Sandkjær Hanssen, forsker ved OsloMET.

I de senere årene er det viet stadig større fokus på verdien av kunnskap. Utvikling og innovasjon trenger gode steder og plattformer for deling, og vi har sett en dreining fra å ha til dels generelle kompetansemiljøer, til å samles om kunnskapsspesifikke fagmiljøer som kan konkurrere globalt. Slike miljøer har ofte et utgangspunkt i spesialisert industri og næring, og kan slik sett være like relevante på et lite sted, som i en storby. Tendensen i å samle, og skape gode fagmiljøer, er også drivkraften bak en arbeidsform som er i ferd med å få godt fotfeste i Norge, med en organisering og grad av profesjonalitet som kanskje ikke har vært like mye tilstede tidligere. Vi ser i denne artikkelen på private arbeidskollektiver – co-working spaces – som begrepet opprinnelig heter. Kollektivene samler enkeltpersoner, freelancere, og små nyetablerte selskaper (startups) i vekstfasen, og blir en inkubator for kreativ kunnskap. Ofte skjer disse satsningene i bygninger og gater som er svært sentrale, men gjerne litt utenfor de mest attraktive arealene. Nedslitte kontorbygg får nytt liv, nedlagte verkstedhaller omdannes til pulserende knutepunkter, utdaterte sentrumsgater får ny giv. Samskaping og arbeidskollektiver er i mange byer blitt et interessant verktøy for å revitalisere sentrum, og samtidig bringe inn kunnskapsrike og engasjerte mennesker.

Lyst til å lære mer om samskaping? Bli med på NALs kurs om kreativ medvirkning og samskaping, torsdag 12. april. Kurset er også tilgjengelig via strømming.

Paris satser tungt på å støtte opp om disse unge drivkreftene, og har satt seg fore å bygge verdens største arbeidskollektiv med prosjektet «Station F».  I Oslo har mange stiftet kjennskap med kollektivet i MESH, som i 2016 slo seg sammen med det danske Founders House.

tin_phantin_phanBYLIVsenteret har tatt en prat med arkitekt Tin Phan, som var med i planleggingen av MESH sin siste utvidelse. Hans engasjement for arbeidskollektiver ble retningsgivende for hans diplomoppgave ved Arkitekthøgskolen i Oslo, og senere også hans egen «startup», firmaet Gattaca

Under BYLIVkonferansen i Haugesund i 2017, inviterte vi Tin Phan til å holde et innlegg om «Co-working på bygda». Vi spurte Tin om denne arbeidsformen er et storbyfenomen, eller om det like gjerne kan være interessant for de små stedene? Kan kommunen ta grep selv, eller er de avhengige av privat initiativ?

Coworking spaces, eller arbeidskollektiver, er uten tvil et resultat av globale tendenser, og har sitt opphav som et urbant fenomen. For å ta innover oss om det er mulig å etablere levedyktige coworking-miljøer på et lite sted, må vi stille oss spørsmålet; hva er de overførbare verdiene bak coworking, mellom urbane og landlige steder?

Selv om jeg presenterer her coworking i all sin kompleksitet som merkevare, driftsmodell, ideologier, immaterielle verdier etc., så handler coworking også i all sin enkelhet om et sosialt fellesskap, det å systematisk samle en kritisk masse, enten om det er profesjons- eller holdningsbasert. Og den tanken er relevant for alle steder uavhengig av størrelse og tetthet. Dersom man kan bruke coworking som et samlingspunkt og trekkplaster for et spredt profesjonelt miljø, kan man også bruke det som en mekanisme for å samle et spredt geografisk miljø. Coworking-modellen fostrer ofte eksklusive kulturer i startup gjennom strenge adgangskriterier, men man ser også eksempler som i Lærdal, der man i  initiativet «Typisk Lærdal» har snudd om logikken og brukt coworking til å fostre inklusive kulturer ved å belyse stedets felles verdier og interesser. Her har kommunen gått inn med midler for å støtte opp lokale ressurser som håndverk, design og gjenbruk etc. De aller fleste gangene er coworking spaces et resultat av markedsstyrte krefter og private aktører, det kan også ha noe å gjøre med at aspekter som å sile ut, og fostre miljøer, kan framstå som å praktisere diskriminering for kommunen.

Du nevner kritisk masse. Kan du utdype? Hvor avgjørende er tilfanget og størrelsen på miljøet?

Det er litt avhengig av type mennesker, holdninger eller profesjon, og hvor proft dette arbeidsmiljøet skal fremstå. De mer lavterskel variantene av coworking framstår litt mer som en sosial klubb, der man uformelt jobber, men er der hovedsakelig av sosiale eller relasjonsbyggende årsaker. De mer proffe er avhengig av å huse flere medlemmer (leietakere) enn det er plass til, for å få de sosiale, profesjonelle og businessaspektene til å gå rundt. Uavhengig av alt dette, så skal det sies at det skal bare to til for å være i godt lag.

Sett fra et stedsutviklingsperspektiv så er det ønskelig at man gjennom lokalisering og sambruk kan bruke coworking som modell for å tilføre liv i sentrum. Eksempelvis ved at en café kan få et drivverdig grunnlag av kunder gjennom de som jobber på coworking-plassen. Har du noen råd til slike sambruksformer? Er det feller som er lette å gå i? Og ikke minst; hva slags lokaler egner seg til slike modeller?

Absolutt, denne modellen har en lang historie med å systematisk tilføre liv i plasser og sentrum som ikke har forutsetninger for det, selv i de mest usannsynlige og minst attraktive lokalene. Dette er nettopp fordi når man målrettet klarer å fostre miljøer, så kan den kritiske masse av mennesker/ressurser lede til mer distinkte byrom, sentrumsforståelse og -identitet. Essensen av coworking er sosial, billig og fleksibel kontorleie, og dette sikrer derav en bredde og mangfold i sentrum og bybildet, f.eks. som frilansere og små bedrifter. For å muliggjøre disse intensjonene, så må fortjeneste hentes inn andre plasser. Det er her en nødvendig hybridisering av coworking skjer; cafe, bar, utested, event space etc. Men drivverdig grunnlag kommer ikke gjennom kunder, eller medlemmer, av et coworking space. Den kommer gjennom forståelsen av at summen av et coworking spacets medlemmer er en merkevare og et trekkplaster i seg selv, der innbyggere utenifra er det drivverdige grunnlaget.  

Det er mange feller som er lette å gå i her, marginene for suksess er ganske små. Det er ikke til å legge skjul på at de fleste coworking spaces, selv på de mest urbane plassene i Norge, enten går i null, minus eller med minimal fortjeneste. De som faktisk drifter disse plassene suksessfulle, er ofte ildsjeler som har investert tårer og svette i dette. Den sanne verdien av disse plassene er den humane kapitalen disse plassene genererer, de sosiale/profesjonelle relasjonene på tvers av virksomhet og dagligliv.

kollektiv - 1kollektiv - 1 Eksempel på co-working space i Amsterdam. Foto: Andreas Fadum Haugstad

Fortell om en vellykket coworking-plass som har vært gjennomført på et lite sted. Hvorfor og hvordan kom det i gang, og hvordan driftes det?

Jeg vil igjen ta opp initiativet, Typisk Lærdal, selv om initiativtakeren Siv Støldal & co. ikke helt identifiserer seg med begrepet. Jeg kaller det et initiativ fordi det i utgangspunktet var et kommunalt finansiert opplegg, om å kartlegge Lærdals ressurser. Det de fant ut, resulterte nemlig i et coworking space. Undersøkelser viste at innbyggerne i Lærdal var ressurssterke innen håndverk, design og gjenbruk, det eneste problemet var at ingen møttes og at alle holdt seg for seg selv. Det er her coworking tar steget fra å være en eksklusiv, til inklusiv modell som nevnt tidligere.

Da Typisk Lærdal ble etablert og gikk de ut med pressemeldingen; alle håndverksinteresserte var velkommen, uansett alder og bakgrunn, altså tilsynelatende profesjonsbasert men i virkeligheten holdnings- eller interessebasert, man traff en bredde og samlokaliserte en geografisk spredt ressurs. Løst bekjentskap mellom medborgere ble til en felles interesse og kunnskapsbank, relasjonsbyggende på tvers av alder, profesjon og slektskap. Så skjedde det noe avgjørende, initiativet ble et kjent felleskap – eller coworking space – og høstet lovord for sine produkter med et tydelig fotavtrykk i bygda – dette ble jo en tydelig og populær merkevare, som planlegges å bli brukt som trekkplaster for den yngre generasjonen til å bli, eller tiltrekke andre, gjennom hobby og utdanningsprogram. Det er her vi kommer tilbake til kjernen av coworking, i all sin enkelhet: Et sosialt fellesskap, og hvordan å planlegge dette på forskjellige steder, bygder og byer.

Vi vender blikket til Lærdal og Siv Støldal, leder for «Typisk Lærdal». Dette delprosjektet, i skjæringspunktet mellom næring- og stedsutvikling er del av satsningen Levande Lokale Lærdal, med Tone Boska som prosjektleder. De andre to delprodsjektene knytter seg til «musikk/arenautvikling» og «nye møteplasser/kunst i offentlig rom». Det høres ut som en spennende satsning! Hvordan ble du engasjert inn i dette, Siv?

Tone Boska og jeg har tidligere sammen ledet flere innovasjonsprosjekter i skjæringspunktet mellom designkompetanse, tekstilbedrifter og håndverkskompetanse, hovedsaklig på vestlandet . Tone presenterte noe av dette arbeidet tidlig i Levande Lokale prosessen i Lærdal og styret likte at vi fokuserer både på kultur og næring, og ønsket en slik prosess skreddersydd for Lærdal. Jeg ble invitert inn i prosjektet høsten 2016, og har ansvaret for innovasjon og utvikling av identitetsbærende produkter, i samarbeid med lokale designere, håndverkere og bedrifter.

Hvilke potensialer ligger i å samle personer og bedrifter til kunnskapsklynger/arbeidskollektiver?

Å gi mennesker rom og anledning til å bli kjent med hverandres kompetanse, gir alle et umiddelbart styrket nettverk. Terskelen for å henvende seg til hverandre senkes og utgangspunktet for at flere parter stiller seg positive til å utvikle noe sammen økes. I Lærdal jobber vi med å gi aktørene og tettstedet, positive erfaringer med samhandlingsprosesser, hvor alle bidrar med erfaring og kompetanse. Denne kollektive positiviteten er viktig i all innovasjon, da de involverte ofte må legge inn ekstra energi og tid for å trå ny grunn, innenfor sitt fagfelt. Den kollektive positiviteten til samarbeide er essensielt i en gründerkultur. For å bygge opp de positive erfaringene jobbet vi med tydelige resultat gjennom hele prosjektperioden, gjerne i form av utstillinger og produkter som umiddelbart blir testet ut i markedet. Vi initierer designprosesser etter behov fra næringslivet, og kommunen har stilt til rådighet et lokale som nå er innredet som et designstudio, åpent for alle medlemmene i designgruppen.

Hvilken betydning har kunnskapsklynger å si for små steders identitet? 

Kunnskapsklynger og ikke minst det de produserer, kan ha veldig mye å si for et steds identitet både internt og utad. Ofte ser vi at en bedrift eller et produkt blir så synlig i det nasjonale markedet at det blir sterkt assosiert med tettstedet. Som for eksempel Brønnøysund, Aurlandskoen og Lærdalspoteter. Disse produktene bærer mye lokal identitet med seg ut i det nasjonale markedet, og er spydspisser som hele tiden peker tilbake på tettstedet. Disse kan ha enormt mye å si for et tettsteds nasjonale synlighet, og dermed viktig for kommunene. Disse spydspissproduktene er nok oftest blitt til pga. private initiativ, men man kan se for seg at det er stort potensiale i at en kommune også jobber strategisk med hvilke bedrifter og produkter man vil assosieres med, og støtter lokale initiativ i den retningen. I Levande Lokale Lærdal utvikler vi historiefortellende designprodukter, laget i samarbeid med lokale og internasjonale designere, håndverkere og det lokale næringslivet. Et eksempel på et slikt produkt er Lærdalsteppet som er laget i samarbeid med Røros Tweed. 

Hvordan kan et lite sted selv ta grep for å utvikle et slikt kunnskapsmiljø?

På et lite sted tror alle at de kjenner hverandre allerede, så det er lurt å invitere inn en mentor eller prosesskeder utenfra i begynnelsen, som kan kartlegge det lokale talentet og finn nye potensialer og arbeide med et åpent blikk. Da er det ofte at nye folk blir sett og nye stemmer kommer til overflaten. Vi får høre i Lærdal ofte at gjennom å samle et miljø rundt design og håndverk, blir folk kjent med hverandre på nytt, oppdager felles interesser og utvikler en dypere relasjon. 

Gro Sandkjær Hanssen er forsker ved OsloMET, med ekspertise på samstyring og styringsutfordringer på lokalt og regionalt nivå, særlig knyttet til byplanlegging. Vi spurte henne om hvilket potensiale hun ser for coworking på små steder, knyttet til byliv og bærekraftig utvikling?

En bærekraftig stedsutvikling innebærer også satsing på lokal næringsutvikling, blant annet for å unngå utstrakt pendlevirksomhet. I de seneste årene har sentrums- og tettstedsutvikling fått økt oppmerksomhet – også på små steder – for å skape attraktive steder for handel, bedriftsetablering og nye innbyggere. Samtidig er næringsutvikling ofte utfordrende her, på grunn av svakt kundegrunnlag og lite mangfold i det eksisterende næringslivet. Co-working har et stort potensial slike steder, fordi det tilbyr et arbeidsfellesskap for småskalaaktører – som oppstartsbedrifter, grundere og enkeltmannsforetak. Her kan de hente kompetanse fra hverandre, kobles sammen, og dele nettverk og kontakter. Ved å leie seg et kontor, eller kun en pult i et slikt fellesskap, får man også et sosialt arbeidsmiljø. Co-working kan dermed bidra til at flere tør flytte til små steder – og skape sin egen arbeidsplass der – når forholdene er lagt til rette. Dersom slike steder lokaliseres riktig, vil de kunne bidra til mer aktive og attraktive sentrum av tettstedene, og mindre bilbruk.

Vi takker dere for gode tanker om temaet, og ønsker Lærdal lykke til videre med denne satsningen som forener nærings- og stedsutvikling!

HaugesundHaugesundHaugesundFra venstre Tin Phan, Gro Sandkjær Hansen og Ole Jacob Flæten, ordfører i Skedsmo kommune, som tok en pauseprat under BYLIVkonferansen 2017 i Haugesund. Foto: BYLIVsenteret.

Bildet øverst i artikkelen: Fra workshop med Arne & Carlos. Foto: Levande Lokale Lærdal / Tone Boska