Arkitekturpraten: Odd Einar Dørum

Andreas Fadum Haugstad, 27.10.2017

Under Arendalsuka benyttet vi anledningen til å snakke med sentrale politikere om arkitektur, by og bygdeutvikling. En av disse var Odd Einar Dørum, tidligere leder av Venstre, samferdselsminister og justisminister fra 1997-2005.

Pollen i Arendal er et av treffstedene i Sørlandsbyen, ikke bare under Arendalsuka. I forbindelse med vår intervjuavtale med Odd Einar Dørum, var Jon Gelius fra NRK Nyheter og oppvokst i Arendal, en av de forbipasserende. Slik ble starten på vårt intervju en prat mellom Odd Einar Dørum, Jon Gelius og Andreas Fadum Haugstad fra BYLIVsenteret.

Jon Gelius: Jeg har alltid vært levende opptatt av byutvikling, og har vært tungt engasjert i den rollen jeg har. For eksempel om Arendals kanaler, jeg har skrevet innlegg og engasjert meg mye i det.

Odd Einar: Så har vi også de kampene vi har hatt i min oppvekst i Trondheim. Der blir arkitektfirmaene hyret av pengesterke personer, og trylleordet de bruker er signalbygg. Signalbygg!

Andreas: Problemet her er jo at byutvikling forblir et lokalt spørsmål. Da blir det ofte det kommersielle kreftene som får den største stemmen. Jeg savner at dette løftes opp til å bli et nasjonalt spørsmål.

Jon Gelius: Nå har vi gjort det i debattene, men her har man lokalt, og regionalt, brukt Arendal som eksempel. Senest var det oppe til diskusjon om denne muren som er kommet her nede. Det var jo en egen sak, til og med, i Dagsrevyen. Så vi prøver å løfte de tingene, men det er noe med at du må ha et engasjement, og Odd Einar er jo et godt eksempel på en mann som virkelig har klart å løfte dette til nasjonale arenaer. Han skriver, er med i debattprogrammer, og særlig P2 har tatt en del av disse diskusjonene. Nyhetsmessig, i det formatet jeg jobber med, så må du være der når det skjer noe.

Odd Einar: Men du har jo en nasjonal front, denne voldtekten mot Oslo sentrum vi kaller regjeringskvartalet. Her ville noen bygge Kheopspyramiden! Jeg har et konstitusjonelt blikk: du skal ikke sitte og se ned på Stortinget!

IMG_8100 

Andreas: Det er flott du er så engasjert, i så mye. Jeg har noen innledende Oslospørsmål: Vi kan se på den kommende kommuneplanen – Oslo har definert en rekke nye byutviklingsområder. Man ønsker å bli grønnere, varmere og mer skapende. Så hvilke grep kan Oslo gjøre for å nå de ambisiøse målene, utover å si at de skal være mål? Hvordan kan vi sørge for at kvantiteten som planen definerer, kan gi handlingsrom for kvalitet?

Odd Einar: Det er jo faktisk kjerneutfordringen for byen, det. Fordi de overordnede svarene vil si; du må ha god kollektivbetjening – det har Oslo bygd opp, og bygger mer av. Så vil mange si; du skal ta vare på grøntdragene. Og la oss ta et eksempel: Bilbyen på Ensjø som blir boliger får økt verdi fordi noen husker at du skal ta frem Hovinbekken i dagen, slik at den renner gjennom området. Da skjer det noe med det området. Det samme på Skøyen hvor noen vil bygge, og det er en kamp om hvor mye det skal være – det å ta frem Hoffselva, ta frem Oslos elver, ta frem de grønne dragene, er helt avgjørende. Og det å skape bygninger som er vendt ut og inkluderer, som skaper byrom - så må ikke alltid de byrommene være store. Men hvis du klarer å ha det blikket, at de er åpne og inkluderende, så er det utrolig mye du kan få til. Det stiller krav til gode arkitekter. Og for å ta et av mine favoritteksempler på hvordan du kan bygge by ut fra gammelt, det er det handlingsrommet i åpne reguleringsbestemmelser, som Aspelin Ramm har gjort ut av Vulkanområdet. Med Akerselva, med næringsbygg, med boliger, og massevis av aktiviteter. Det å ta med det beste av dette, som krever en tett dialog mellom fagfolk, utbyggere og politikere, det er det som kan skape disse kvalitetene. Du kan ikke bare vedta det med et vedtak. Jeg har lært her i livet, at skal du ha gode resultater, så må du henge på hele veien. Og jeg har lært meg at noe av dette krever en aktivitet fra folk lokalt, om at det er noe vi er glad i her – det er noe grønt her, noen trær her, det er noe vann her, dette er vi glad i og skal ha med oss. Men det krever mye for at det skal bli gode handlinger, og ikke bare ord.

Andreas: Man kan kanskje få inntrykk noen ganger, at det blir overfokus på begrensninger og regler i reguleringsplaner, og ikke så godt tydeliggjort hva intensjonene og målsettingene i planen er.

Odd Einar: Det er klart, at hvis du har dette samarbeidet mellom private utviklere og kommunen og inkludert berørt lokalbefolkning – at du kan ha plansmier, verksteder, vi må rett og slett ta det deltakende demokratiet et hakk videre for å kunne lykkes på det. Og det blir i grunnen mitt sluttpoeng: Vi er nødt til å gå noen videre runder for at folk kan være med, for å sørge for å få disse kvalitetene vi ønsker oss.

Andreas: Oslo er en mangfoldig by, og har flotte kvaliteter nettopp på grunn av denne mangfoldigheten. Vi har mange ulike lokalsamfunn. Å utvikle en slik by setter store krav til medvirkningsprosesser. Så hvordan kan Oslo bli en foregangsby innen medvirkning i lokale planprosesser?

Odd Einar: Ja, det er jo kjernespørsmålet. Man kan mene hva man vil om Tjuvholmen, men da Havnevesenet i sin tid laget alternativer på det, så var det 25.000 som ville mene noe om det. Altså, folk vil gjerne mene noe hvis de får en sjanse, og det legges til rette for det. Da må vi starte med noe som vi har gjort galt, og det er jo det som skjedde mellom 2008 og 2009, hvor vi gjorde arealkartet i kommuneplanen juridisk bindende. For da er du på et tidspunkt, på et sted i utviklingen av tenkning, linjer, retninger, hvor det ikke er mulig for folk å henge med. Og da vil folk plutselig oppleve at «du fulgte ikke med da vi laget den overordnede planen». Vi må tilbake til at disse prinsipielle planene går på hvordan du skal disponere areal, og så må folk få lov å diskutere trekkene, innholdet, detaljene, grepene, enten det er i områdereguleringen, eller i detaljreguleringen.

Andreas: Er det riktig at alle skal få mene noe om en lokal utvikling, eller bør det være forbeholdt, eller vektet, for de som bor der, som berøres av det?

Odd Einar: I en by så skal du avveie nærområdene som vi må satse på, som er gode og som folk skal få ha tilhørighet til. Du må aldri undervurdere betydningen av de mange lokalsamfunnene i en by som Oslo – det er jo det som gir byens mangfold. Så selvfølgelig må folk få være med. Men så er det ofte når en by utvikler seg, at du må kunne være med på å diskutere mer overordnede grep for byen. Men det er min påstand, at i Oslo er det nok av næring og kontorarealer som kan endres til boligformål, at man kan unngå å ta av etablerte boområder. Vi er ikke på den tiden da man rev store deler av bebyggelsen på Youngstorget for å bygge Folketeaterbygningen. Vi er ikke Enerhaugenrivinga. Vi er ikke der. Vi er på et helt annet tidspunkt da vi kan jobbe på en annen måte. Men vi må nok sette oss ned og tenke på hvordan vi skal sørge for at medvirkning blir mye mer inkluderende. Vi må rett og slett gjøre det til en oppgave for oss alle. Og jeg har ikke noe mer fasit til det enn at lager vi en dugnad om det, så kommer vi til å lage noe som er mye bedre enn det vi har nå. Men punkt én for meg, er at vi må fjerne dette med at arealkartet er juridisk bindende i kommuneplanen. Da er du bundet opp, når du får ting, i så tunge utbyggerinteresser at hva skal du stille opp med? Det må være jamnvektig.

Andreas: Oslo er blitt kåret til Europeisk grønn hovedstad for 2019. Hva er de viktigste grepene Oslo kan gjøre for å styrke seg ytterligere som grønn hovedstad?

Odd Einar: Det er å gjøre det Oslo har gjort frem til nå; å holde fast på at byen er blågrønn med marka, med forholdet til fjorden, sjøen, de grønne områdene, de sju elvene, ta vare på alle grøntdragene. Det er min påstand at i byggesonen, så kan man gjøre mye annerledes om man vil, men det grønne på man ta vare på. Og så må man sørge for at når man bygger, så blir fellesrommene inkluderende, og ikke ekskluderende. Vi må ikke stenge folk ute, men gi dem en sjanse til å komme inn. Historiske Oslo – jeg vokste opp på Sagene på 50-tallet, og mine barneår var på Torshov og andre steder, og jeg kan ikke si at det ikke var en åpen by. Det var hus, men du ble invitert inn i store gårdsrom. Man har tenkt på dette før! Vi er i en annen tid nå, men vi må kunne tenke på hvordan vi gjør ting mer åpent. Ta Skøyen som jeg er preget av: Alle byggene er introverte. Men i Karenslyst allé har liksom menneskelivet klart å ta kontroll, akkurat som løvetannen som springer opp av asfalten. Det å tenke mer systematisk om de tingene som skaper møteplasser for mennesker. På sympatisk vis på Fridtjof Nansens plass bak Borggården til Rådhuset, der har man nå satt ut stoler og benker. Det er et fint grep. Det er mange små grep man kan gjøre.

Andreas: Hva kan vi lære av kjøpesentrene for å gjøre våre bysentre mer attraktive?

Odd Einar: De beste kjøpesentrene har forstått at de ikke bare er en samling av butikker, men at de også skal tilby rom for aktiviteter og plasser. Det er et sted der du kan sette deg ned og drikke kaffe og sludre og gjøre hva du vil. De har til og med skjønt at de må gi rom for aktiviteter som gir rom for et sosialt liv. Sverre Klausens løsning for Torget i Trondheim, og gågata som er bygget inn i Bodø, det at det ofte er værhardt i Norge, det at du faktisk kan føle at du kan gå se på en butikk og og drikke en kaffe uten at du fryser og er hustrig, der er det gjort noen grep i de beste av løsningene. Så, det er mye vi kan lære av dem. De dårligste kjøpesentrene, som Sørlandsparken. Det at noen har utviklet det, er jo nesten som et drapsforsøk på bysentrene i Kristiansand, i Grimstad og så videre.

Andreas: Hva kan arkitektstanden i Norge gjøre for å løfte debatten om arkitektur i samfunnet opp til å handle om mer enn fasader og gesimshøyder?

Odd Einar: Jeg synes at arkitekter som sådan ofte har bidratt til det, jeg. Men det er kanskje preget av at jeg ofte har lyttet til de som har bidratt, så jeg er kanskje blitt litt blind for de som ikke gjør det. Jeg synes at gode arkitekter har tenkt på sammenhengen mellom transport og arealbruk, ikke kvantitet men kvalitet, de små og store grepene man kan gjøre for å skape møteplasser i rom, byrom, plasser og grøntdrag. Jeg er kanskje privilegert, men jeg har stort sett møtt, og lyttet til sånne arkitekter hele livet. Men, mer av det, da! Mer av presentasjon ikke bare som påstand, men som ettertanke. Jeg er i grunnen preget av at jeg for 40 år siden sloss sammen med Tore Brantenberg, som dessverre er død, og mange andre, om hvordan Møllenberg – som er trehusområdet i Trondheim – skulle forbli et flott trehusområde. Og grepet vårt var bare en trafikksanering. Vi sa at det er et flott sted, det er bare trafikkforslummet. Og hvis du går inn i store deler av Groruddalen, så er det jo trafikk som er problemet. Vi har mange fine kvaliteter der. At man klarer å se det… og så synes jeg det er blitt litt for mange arkitekter som på død og liv skal tjene en eller annen utbygger som skal ha et signalbygg. Jeg synes signalbygg, det ordet, er det gått inflasjon i. Det gode arkitekter har lært meg, er at mangfoldet har stort rom, hvis man respekterer skala og format. Gammelt og nytt.

Andreas: en kollega av meg sa - angående signalbygg – om skillet mellom idé og påfunn, at ideen er sterk nok til å tåle tidens tann, mens påfunnet har ekspirasjonsdato.

Odd Einar: Det synes jeg var veldig godt sagt! For cirka 15 år siden var jeg utsatt for en gruppe arkitektstudenter, som ved siden av kirkeruinene i Maridalen, skulle bygge opp en konstruksjon, nærmest som en tidsmaskin. Da husker jeg at jeg ble ganske opphisset, og sa at selve ruinen er jo en tidsmaskin. Det er jo en ruin som peker tilbake cirka 800 år! Og du står i et kulturlandskap som er en tidsmaskin. Det kulturlandskapet har antakelig vært uforandret i 400 år. Du trenger ikke minne oss om det! Du må ikke opptre som på TV, der noen sier «nå ler noen»! Du må ikke begå det overgrepet. Det som faktisk er i landskapet, det som er i bygningsstrukturene, det er i seg sjøl en tidsmaskin. Jeg var på tur med Thiis Evensen på vandring i Roma og Firenze. Sterk opplevelse, begavet formidler vil jeg si. Og det å stå foran Pantheon; du trenger ikke noen struktur ved siden av for å skjønne hva det er! Det er bare å komme inn og oppleve det!

Andreas: Vi lærer jo om historien i skolen, men kanskje ikke alltid så mye om å forstå historien?

Odd Einar: jeg tror at det du er inne på nå – ikke nødvendigvis å kopiere historien, men å forstå den. Jeg er for tiden veldig opptatt av Middelalderbyen Oslo, som ligger vegg-i-vegg med Bjørvika. Og der er jeg opptatt av at vi ikke skal rekonstruere, men vi skal bygge opp noen gårder, for at for eksempel små barn skal kunne oppleve i en leirskole noe som var historisk eksisterende, men i vår tid, og vite at det fantes faktisk her. Da blir historieundervisningen praktisk, men nåtidig. Og det knytter sammen nåtid og fortid, det blir ikke et kunstig skille. Og det hindrer oss ikke i å tenke nytt eller annerledes, men vi kan utvikle ting. Så egentlig føler jeg at mange arkitekter gjør det du spør om. Men hvordan standen kan gjøre det – jeg kan ikke gjøre annet enn å heie på de mange som jeg ser bidrar. Det er ikke alltid jeg er enig i dem, men det er ikke poenget. Poenget er at vi bidrar.

AFH_6696Andreas: Så flytter vi oss over til det større blikket: Er sentralisering ensbetydende med fraflytting fra distriktene? Det er jo et mantra vi har fått høre mye i media i forbindelse med kommunereformen. Hvordan kan vi skape attraktive og klimavennlige småbyer rundt i landet? 

Odd Einar: ikke bare småbyer, men tettsteder. Ta for eksempel kommunesenteret Nordfjordeid i Eid kommune. Det er både attraktivt og har en sal som er operabygg med svære konserter. Og hele systemet er driftet ved at du går ut i vannet og henter inn fjordvarmen! Vi er ofte så fantasiløse med all den fornybare energien som vi svømmer i, enten der er fjordvarme eller jordvarme. Noen har tenkt den helheten på det gamle stedet, og fornyet det, med kulturtiltak og andre ting som hører stedet til. Hvis du går til det historiske stedet Lom sentrum, så ser du folk er opptatt av arkitekturens historie og hvordan du utvikler det. En stund syntes jeg det var mye verre at hele Norge skulle se ut som bensinstasjoner i Texas. Og mange gjør opprør mot det, mange steder klarer å bryte gamle tradisjoner opp mot ny tid. Tettstedsutvikling og småbyutvikling er helt avhengig av at du tåler et mangfold oppi det. Men mangfoldet går bortenfor de fysiske strukturene, det oppstår i de rommene der folk faktisk kan treffes uten at det er rart, og i de aktivitetene som skjer der. Jeg tror at hvis vi i det urbane legger å være moderne; gripe den tiden vi er i, og se utfordringene som ligger i det, så tror jeg at modernitet ikke ensidig må knyttes til at du lever i en stor by eller en småby. Det må knyttes til en mentalitet. Det må knyttes til hvordan du klarer å forene mulighetene der du bor, opp i mot situasjonen vi står i

Andreas: Vi har en valgkamp der by og land i mange sammenhenger er blitt motsatte merkelapper.

Odd Einar: Ja, det er noen som har en interesse av det. Men jeg er preget av det gamle slagordet «by og land, hand i hand». Selv om jeg er storbymenneske, født i Oslo, vokst opp i Trondheim, og deretter vendt tilbake og levd halvparten av livet mitt i Oslo, så har jeg reist så mye i Norge, at jeg vet at kunnskapen om verden, den var kjent mange steder i Norge. Jeg lærte ved et besøk i Mosjøen at en av de første kinofilmene i Norge ble vist der, noen få uker etter at det var vist i Paris, fordi det var ferdsel med skip. Så nordmenn har ferdes på tvers av havene før. Vi må aldri se bort fra hvordan folk har vært på hugget, selv om de ikke går på Karl Johan. Mange i landet vårt har vært med. Aftenposten hadde en gang et intervju med en mann som skulle bli sjef for en stor institusjon. Han kom fra et sted i den nordlige delen av Sogn og Fjordane. Og så spurte de «var det bøker der?» Ja, selvfølgelig var det bøker! Folk har hengt med, vi har hatt et høyt opplysningsnivå mange steder i Norge. Jeg tror vi heller må knytte oss til mentaliteten som ligger i allmenndannelse. At vi med respekt for røttene våre, tror at endring har skaperkraft i seg, og at vi i endringen kan skape muligheter. Av og til ser vi bort fra de trekkene av historien hvor nordmenn har vært et farende folkeferd.

Andreas: I en politisk diskusjon hvor by og land blir satt litt opp mot hverandre, kan vi da samtidig risikere at også klimaspørsmålet blir et for eller imot fortetting og urbanisering? 

Odd Einar: Ja, du kan risikere det. Du kan risikere at man sier «fordi jeg bor i distriktet skal jeg ha billig bensin». Men det er omtrent like glupt som å si at «jeg bor i byen og bor så veldig dyrt, så jeg skal ha en subsidie på å bo». Vi må skape løsninger som gjelder alle i Norge. Og det er klart det er tøft å ha elbil i Karasjok i minus 45 grader, men selve problemet i Finnmark er at det er veldig få ladestasjoner, og i deler av landet er det ikke en lokal etterspørsel. Da må du bygge ladestasjoner for el-biler. Og det at Norge kan bli elektrifisert på transport med privatbiler, varetransport og anleggsmaskiner, tror jeg er fullt mulig. Det er bare at vi må ha viljen til å stå på. Jeg foreslo for 22 år siden at el-biler skulle få passere gratis i bomringen rundt Oslo, og det er ett av virkemidlene som vi har klart å holde fast på, som er politisk nyskaping. Suksessen med dette tvinger frem at leverandørene produserer noe som vanlige folk kan ha en sjanse til å ha. Og da må du sikre infrastrukturen. Og da blir det ikke et sted for byen kontra landet. Men du må forstå at landet Norge er langt, grisgrendt, med fjelloverganger og vær. I de fire vestlandsfylkene er eksportverdiene per hode utrolig mye større enn i Oslo og Akershus. Men du kan ikke forene Norge uten at pengeflyttingen, finanskapitalismen og innovasjonskraften i Oslo og Akershus forener seg med råvarekapitalismen og innovasjonskraften i industri og næring langs kysten. Dette henger sammen. Så jeg har aldri godtatt å sette by og land mot hverandre. I deler av distriktsnorge driver mange kombinasjonsnæring. Vi ser utvikling i kortreist mat, og vi ser bevisstheten i å skape noe som er bra. Det er en voksende gründermentalitet. Og det tror jeg gjør mye med bygder, distriktsnorge og med byer – man har gjensidig glede av det. Jeg har aldri begrepet meg på de som ønsker å snakke ned Oslo, for de kjenner ikke Oslo. Oslo er meget mangfoldig, meget sammensatt. Det å ha en studietur i sitt eget bysamfunn er ofte en veldig nyttig opplevelse!

Andreas: Hvordan kan næringslivet bidra til positiv stedsutvikling? 

Odd Einar: Jeg mener at eiendomsutvikleren Aspelin Ramm med Vulkanområdet forteller at næringslivet kan bidra til stedsutvikling, man kan finne den tonen sammen, og lage noe som du både kan tjene penger på og som gir glede og utbytte til menneskene. Men da må vi tilbake til ditt kjernespørsmål: Deltakelsen, nærværet, påvirkningskraften. Altså selve demokratiet i planprosessen. Jeg tror det blir mye energi av det, og at energien er befruktende. Et eksempel til: Det var Avantor eiendom som utviklet Nydalen. Jeg traff dem midt på 90-tallet, og husker hva de ville: De ville ha T-bane, og jeg var med på å sloss for at vi skulle få T-baneringen. Det var første gang i norsk historie at noen ville utvikle et stort område i en by, der de ikke ville ha vei, men T-bane, de ville ha grunnleggende kollektivtransport. Og det kom, og industrien ble borte, men det har utviklet seg med BI, næringsliv og boliger. Og mye liv. Handlingsrommet er stort for alle som vil mye, og som orker å stå dialogen ut med hverandre.

Andreas: Hvordan kan kommunen jobbe mer aktivt med stedsutvikling?

Odd Einar: For 17-18 år siden traff jeg eiendomsutviklere i Oslo som sa at «det blir ikke noe av Bjørvika, for alt skal skje på Fornebu». Da så jeg på dem og sa «bare vent og se!». Og det var rå offentlig vilje og innsats som førte til at det offentlige, som grunneier, laget en ramme for å etterspørre det vi skulle ha. Av og til blir jeg veldig provosert av at noen sier at samfunnet er fragmentert. Ja, men hvis det offentlige eier alle fragmentene, så må de sette seg sammen og finne ut hvordan de kan gjøre det, da! Så får du holde kollokviegrupper slik at jussen er rett, og så får du deretter finne meningsinnholdet slik at det blir bra for folk. Så jeg er enig i det som ligger i spørsmålet ditt, det offentlige kan gjøre veldig mye mer. Men da må man tenke partnerskap. Man må tenke samspill.

Andreas: Det er utviklet sambruksmodeller, for eksempel eldreboliger med barnehage eller studenthjem, der ulike funksjoner gir gjensidig kvalitet til hverandre. Folk snakker om hvor bra dette er, men vi ser sjeldent at det bygges i Norge. Hvorfor? 

Odd Einar: Det er et godt spørsmål, og jeg synes vi skal være rause og tenke og prøve noen av de løsningene. Og det har jo vært en viss debatt i det siste, om studenter som bor sammen med eldre. Jeg er for det, og er nok inspirert av den delen av livet mitt da jeg hadde et overordnet ansvar på Ammerudhjemmet i Oslo. For der ble jo kafeteriaen i sykehjemmet rett og slett kultursenteret i bydelen, det ble møteplassen. Dødens forgård ble kultursenter og møteplass. For folk som ikke hadde nære relasjoner, ble beboere på senteret pårørendekontakter. Så det er ikke sånn at det ikke går, tvert imot. Men da må du tenke sånn, og ha den mentaliteten. Her var grepet at det var faktisk et svømmebasseng, og det var en kafeteria, folk kunne møtes, og det var åpent. Jeg tilhører en generasjon som nærmest må begrunne at vi er aktive. «Du er pensjonist», sier folk til meg. «Nei, sier jeg. Jeg mottar pensjon». Og for å gjøre det overtydelig, så sier jeg at jeg har garantert minsteinntekt. Jeg mener at på alle steder der det er liv, skal livet tilkjennes forkjørsrett! Vi må bare godta at folk er forskjellige, og gi rom for det mangfoldet.

Andreas: Ordet «arkitektur» ble i Sveriges Riksdag nevnt kun 4 ganger i perioden 2012 – 2014. I sosiale medier, globalt i ulike forum, er arkitektur, og særskilt norsk arkitektur, et veldig populært tema. Likevel er det veldig sjeldent et tema i den nasjonale politiske debatten i Norge. Hva er grunnen til det?

Odd Einar: Kjempegodt spørsmål! Det er ofte et tema i lokal politisk debatt. Nasjonalt kunne det vært en mye større del av kulturpolitikken, det kunne vært en mye større del av ordskiftet, om hva som bygger og bærer kultur. Der synes jeg det åpenbart har en plass. Kulturhistorisk bevissthet har gjort meg oppmerksom på arkitektur. Jeg tror det ville gitt en sprengkraft om arkitektur hadde vært tatt med i en del av de åpne debattene og det kulturpolitiske ordskiftet der jeg synes det hører hjemme. Mange har meninger om kulturpolitikken, mange vil fatte det. I nasjonal politikk skal vi kunne stå i en samtale der ordskiftet bygger bevissthet. God politikk er også god refleksjon.

Andreas: Kan du nevne noen spennende og positive utviklingstrekk som du ser i dag for byenes bærekraftighet? 

Odd Einar: Ja, den økende bevisstheten om behovet for godt fungerende kollektivtransport og viljen til å satse på det. Den økende bevisstheten om nullutslipp i transportsektoren, og økende kvalitetskrav til bygningsstandarder for redusert miljømessig fotavtrykk. Og ikke minst bevisstheten om det grønne. Grønne tak og åpning av bekker. Jeg synes det er dypt fascinerende at vi lager motorveier for pollinerende insekter i Oslo! Jeg har en drøm: at skolehavene skal komme tilbake, slik at små barn skal skjønne at det er noe i biologien og naturen som er brukbart og bra. Alt dette vil bidra til bærekraften.

Andreas: Avslutningsvis, har du et minne om et byrom som har satt inntrykk hos deg?

Odd Einar: Mitt møte med Bjølsenparken, som lite barn. Det var grønt, og med folk. Der så jeg Oskar Braaten ble spilt, det har jeg aldri glemt. Så kan du gå til Trondheim, jeg kan ikke komme unna alle de rommene som eksisterer rundt katedralen. Det er dypt fascinerende. Og et byrom som alltid har vært i hodet mitt, fordi jeg har vokst opp i Oslo, er Stortorget, med alle trikkene som kom og gikk, og alle de handlende. Torgene er veldig viktige. Liv og røre!

Stortorvet_04

 Foto: Andreas Fadum Haugstad