Foto: Andreas Fadum Haugstad

i

Arkitekturpraten: Anne Beathe Kristiansen Tvinnerheim

Andreas Fadum Haugstad , 20.08.2017

Under Arendalsuka benyttet vi anledningen til å snakke med sentrale politikere om arkitektur, by og bygdeutvikling. En av disse var Anne Beathe Kristiansen Tvinnerheim som er 2. nestleder i Senterpartiet.

Sentraliseringsbegrepet knytter mange kun til storbyene. Men er sentralisering egentlig ensbetydende med fraflytting fra distriktene? Hvordan kan vi skape attraktive og klimavennlige småbyer rundt i landet? 

Sentralisering handler ikke bare om storbyer, det handler for meg om at varer og tjenester flyttes lenger vekk fra folk. Jeg tror det er utrolig viktig at vi skaper et nettverk av mellomstore byer, litt større byer, som kan balansere hverandre og utfylle hverandre regionalt over hele landet. Jeg tror det blir utrolig lite produktivt for Norge hvis det skal være en sentrifugalkraft inn mot Oslo. Jeg tror det er mye mer hensiktsmessig om vi skaper levende mellomstore byer med produktive omland, over hele landet. 

Men kan vi tenke oss en sentralisering som bringer tjenestene nærmere folk, ved at det er en lokal sentralisering til de små stedene?

Da tror jeg vi snakker litt forbi hverandre med språkbruk. Jeg tror de fleste opplever sentralisering som noe som fører tjenester lenger bort. Den modellen vi drømmer om i Senterpartiet handler om at man for eksempel i en større by som Oslo, kan plassere viktige tjenestetilbud som skoler, sykehjem og helsestasjoner og sånn, i en bydel, sånn at folk har lett tilgang på det, i stedet for – sånn som jeg bruker begrepet – sentraliserer det til veldig store enheter.

Vi i BYLIVsenteret har jo mye fokus egentlig, på å se på nettopp de små lokale stedene – hvordan de med relativt enkle grep og restrukturering av den lokale plassen, kan få de samme tjenestene. Og det er kanskje det vi legger i den sentraliseringen vi jobber med.

Ja, det høres jo fantastisk bra ut! Det er en modell jeg gjerne hører mer om. Men problemet i dag er jo at man har et rent bedriftsøkonomisk syn på det å flytte tjenester, at en sentralisering til veldig store enheter lønner seg bedriftsøkonomisk. Men jeg mener at samfunnsøkonomisk, så er ikke det nødvendigvis hensiktsmessig.

Angående arkitektur i den politiske debatten: For å ta en parallell til Sverige; ordet «arkitektur» ble i Sveriges Riksdag nevnt kun 4 ganger i perioden 2012-2014. Samtidig opplever vi at i sosiale medier, internett, globalt sett, så er arkitektur, og særlig norsk arkitektur, en merkevare som vekker masse interesse. Likevel opplever vi at det er sjelden et sentralt tema i den nasjonale politiske debatten i Norge. Det er tilstede i lokalpolitikk, men nasjonalt, så snakker vi ikke om det. Hvorfor det?

Ja, det er et veldig godt poeng, og jeg tror ikke Norge er noe bedre enn Sverige i så måte. Jeg tror, for mange sentrale politikere, så henger vi kanskje litt bakpå i forhold til hva arkitektur er. Det oppleves som et ganske snevert fenomen, en snever profesjon. Mens faktum er jo at det er egentlig et element i hvordan vi rigger alt i samfunnet.

Jeg sier ofte at det er «rammene for folks hverdagsliv». Vi ønsker jo å rette fokus mot at det ikke er en særsektor i samfunnet, men at det handler om en kvalitet ved all politikk, egentlig. For å skaffe gode skoler, gode omsorgsboliger og videre, må du ha god arkitektur.

Smart design handler det jo egentlig om. Det handler om funksjonalitet, det handler om, for meg, det gode liv – estetikk, design, funksjonalitet, så det burde være et tverrgående hensyn i all politikk, synes jeg.

Det er jo fantastisk! Men hvordan vi da som arkitektstand bringe det opp, og skape forståelse for nettopp det du sier?

Dere må vise det dere driver med. Dere må huke tak i politikere og vise frem alt det flotte dere driver med. Jeg tror det handler om å vise frem flotte og praktiske løsninger, for vi politikere lar oss begeistre.

Hvis vi i dag ser på mange av byene vi opplever som vakre, så har mange det fellestrekket at de kanskje fra 1800-tallet har vært underlagt en ganske stor innflytelse og deltakelse fra industrien og næringslivet, som utfall for hvordan byen ble. Mens i dag opplever vi kanskje mer at næringslivet er litt frakoblet stedsutvikling, som kanskje også igjen fører til at det er en avstand mellom folks hverdagsliv og næringslivet. Man føler ikke den direkte koblingen?

Jeg er helt enig! Og jeg skal ikke rette pekefingeren mot næringslivet, men jeg føler at det norske samfunnsansvaret, som man ofte har sett, for eksempel der lokalt næringsliv tar ansvar i lokalsamfunnsutviklingen, det etterlyser jeg litt, på mange steder. Så har vi også eksempler på det motsatte, så det er kanskje tradisjon og vilje. Se på USA, der er det en helt annen tradisjon for at næringslivet «steps up», ikke sant? Så der tror jeg vi trenger en kulturendring. Skjønnhetsidealer for byrom er noe som utvikler seg over tid, så det er høyst relativt. Men like mye som skjønnhet er jeg opptatt av smarte løsninger som man kan la seg begeistre over. Hvordan vi kan organisere byrom og infrastruktur sånn at det er lettere å leve gode liv. Jeg er for eksempel kjempeopptatt av at man kan rigge byrom sånn at det er lettere å skape gode sosiale fellesskap. Møteplasser for folk, det var man mye mer bevisst på før i arkitekturen. Det var lenge forventninger om å skape fellesarealer i boligutbygginger og så videre, som man ikke har krav om lenger nå. Når man designer kjøpesentre eller handlegater, så kan man tenke og tilrettelegge bedre for sosiale møteplasser og gode sosiale liv.

Mange fra distriktene flytter ikke fordi de ønsker å bo i en storby, men fordi de ønsker å ha noen av de tilbudene som finnes i en storby 

Eller få seg en jobb! Men der mener jeg faktisk at det skjer mye spennende også, og det er vel nettopp fordi at deres yrkesgruppe har klart å markere dere mer. Det var noen tiår der det ble skapt noen ganske bedrøvelige fellesskapsløsninger i byrom, synes jeg.

Filosofien har nok endret seg litt gjennom årene. Er det et byrom som har imponert deg, som sitter i som et godt minne, som et godt sted å være?

Du, jeg synes det er mye bra i Oslo. Men ett sted som jeg vil trekke frem er Drangedal. Der har de produsert et fellesskapsareal ned mot sjøkanten som er utrolig sjarmerende! En sånn liten plass, som, bare tenk: «okei, hva er det vi har av ressurser her som kan gjøre det mer attraktivt å bo her?» Og så har de laget en perle av en naturskjønn plass i tettsenteret som er kjempeflott, og som har gjort kommunen enda mer attraktiv. Så det er et sted som har imponert meg.

Hva synes du er det viktigste byene bør lære av distriktene, med tanke på å leve gode liv?

Å legge til rette for sosiale møteplasser, for folk er nødt til å forholde seg til hverandre. Det jeg ikke liker med store byer, er folk har mulighet til å skape parallellsamfunn, hvor man bare omgås folk som er veldig like en selv. På deler av vestkanten i Oslo kan du leve hele livet ditt, fra du er barn til du dør på et sykehjem, og bare forholde deg til folk fra den samme sosioøkonomiske bakgrunnen og kulturelle referanserammen. Jeg tror at fellesskapet i Norge blir svekket hvis vi ikke klarer å forholde oss til mangfoldet. Jeg har vokst opp på bygda, og der var jeg nødt til å forholde meg både til direktøren og den uføretrygda. Det tror jeg er en kjempestyrke for det sosiale felleskapet i Norge. Så hvis man klarer å skape en god miks, i byen også, og sørge for at folk av ulike kulturell, etnisk, sosioøkonomisk bakgrunn må omgås, så tror jeg vi er mye bedre rustet for fremtiden i Norge.

Foto øverst:
Anne Beathe Kristiansen Tvinnerheim og Alf Waage, leder BYLIVsenteret.
Foto: BYLIVsenteret v/Andreas Fadum Haugstad

Foto nederst:
Toke brygge, Drangedal. Feste landskap og arkitektur.
Foto: Dag Jenssen

Toke Brygge