– Den kulturen jeg føler meg hjemme i, er egentlig ikke så stedbundet

Andreas Fadum Haugstad, 02.07.2018

Psykolog Peder Kjøs om sted, identitet og tilhørighet

Kjøs er første ut i vår nye intervjuserie 'Stedet mitt'. Fagrådgiver i BYLIVsenteret, Andreas Fadum Haugstad, snakker med personer med variert bakgrunn om steder som betyr noe spesielt for dem og hvordan vi gjennom stedsutvikling kan forsterke tilhørighet og identitet.

Peder Kjøs: Når du sier «stedet mitt», så blir jeg svar skyldig, for jeg føler meg ikke så stedbundet. Jeg har aldri klart å føle at et sted er så veldig «mitt». Veldig mange sier at hytta, eller et eller annet sted i byen, eller den og den kafeen, men sånn har ikke jeg det. Jeg tror kanskje at jeg føler meg mer hjemme i en viss kultur og levemåte, et språk og en omgangsform, enn på et spesifikt sted. Den kulturen jeg føler meg hjemme i er egentlig ikke så stedbundet. Kultur har for oss mennesker kanskje tidligere vært veldig stedbundet, for vi har ikke vært så mobile. I dag foregår mye av vår aktivitet uavhengig av sted, så kulturen er distribuert, den er lik. Om det er New York, Amsterdam, Berlin eller Oslo, det er ikke så viktig – det er det samme i butikkene allikevel. De samme folka, de samme klærne, den samme sveisen.

Andreas Fadum Haugstad: Peder Kjøs sklir naturlig inn i bybildet, ved kafebordene, mellom syriner i blomst, ambulanser i utrykning og svart dampende kaffe. Håret er langt, han har dongeribukser, t-skjorte og solbriller. Med sine programmer på NRK om selvforståelse, mestring og innsikt, er han blitt en slags psykologiens rockestjerne. Han forteller om en oppvekst i Sarpsborg, i et nytt boligfelt med blokker, asfalt, gress og skogen like ved.

Peder: Det var et sted som var i ferd med å vokse, og bli noe annet. Alt var nytt, alle kom fra alle steder, det var mange dialekter. Og rett ved blokkene der jeg bodde var det en svær «skævv», der det ikke var noen ting. Der var det en torvmyr, og det stod fortsatt igjen et skur der de hadde tørket torv. Det hadde sikkert stått uvirksomt i 20-30 år. Og nå finnes det ikke lenger, det er blitt et rekkehusområde. Det føltes som om man kunne forsvinne inn i skogen og komme tilbake mange timer senere. Og vi hadde våre steder der. Og da de etter hvert begynte å bygge der, så var jo det også spennende, med halvferdige bygninger, maskiner og aktivitet.»

Kultur, byer og steder – jeg tror det er viktig å ikke tenke på dem som statiske, men som noe dynamisk. Det finnes ingen idealtilstand der alt er riktig. En god by er en by som har steder som er forskjellige. En by er i sin natur sammensatt, i konstant forandring, konstant flyt. En by har ingen fremmedelementer, alt som er i en by er der allerede. Den statiske byen er en illusjon. Selv Roma er i forandring og tilbyr mange ulike levemåter. Ingen savner den stillestående køen over Rådhusplassen i Oslo, eller slummen i Vika. I mange av de klassiske byene legges trafikken om, de får et nytt ansikt, legger opp til andre levemåter enn hva de har hatt før. Tidligere bodde folk i sentrum, jobbet i første etasje. Men det går ikke om bilen må stå utenfor. En by med mangfold betinger også at det skal gå an å leve på ulike måter, at man kan søke seg til sine steder, at nabolag og bydeler er forskjellige. Ulikhet er en god ting, slik sett. Gentrifisering kan være en god ting, det betyr at det er i forandring, hvem som bor hvor.

Tidligere var eksempelvis en gravplass et sted man oppsøkte. Vi besøker ikke graver lenger. For det første er vi 60-70 år før ens foreldre dør, og når de først dør, bor man på et helt annet sted av landet. Mobiliteten begynte mye på 60-tallet, og har bare fortsatt. Selv har jeg slekten fra Stryn og Ørje, og mine foreldre flyttet til Sarpsborg, der jeg vokste opp. Og der bor jeg ikke lenger, for jeg bor i Asker, studerte i Oslo og traff kona mi som er fra Svelvik, så ingen av oss bor der vi kommer fra. Og kona mi har en veldig sterk følelse av at hun er fra Trøndelag eller Trondheim, men har ikke bodd der siden hun var barn. Så bunad blir en slags stedfetisjering, ikke sant? Folk føler seg mer hjemme i en måte å leve på, enn et sted å leve i. Identitet markeres gjennom livsstil, og administreres på et stadig mer abstrakt nivå, nasjonalt og internasjonalt. Det er en dynamikk mellom det lokale, det overlokale og det kjempestore. EU-ideen har ikke slått an, og de eneste EU er viktig for er de ordentlige globalistene, som opererer på det nivået. Folk blir distansert. Noen har en livsstil som er europaomspennende, enten det er en livsstil som handler om forretninger, eller om å reise, eller hva det er.

Andreas: Men det er kanskje et glimrende utgangspunkt for en nysatsning på stedsutvikling? Dyrke frem en lokal tilhørighet?

Peder: Ja, men jeg tror det er vanskelig. Jeg har egentlig ikke tro på at man vil klare det. Men det er jo noen som går mot strømmen, da. Som flytter ut av byen til et fiskevær eller noe. Men så går det noen år, og så flytter de tilbake igjen. Livsstilen er uforenlig med stedet. Språket er mer forenlig enn stedet. Dialekter utvannes. Noen reagerer med å gå så dypt ned i dialekten sin som mulig, men de fleste flater det ut, fordi måten å prate på er ikke så bundet til sted, men sosial klasse, hva du jobber med.

Andreas: Personlig identitet er noe vi hele tiden former, noe som er i endring, gjennom relasjoner, sosiale medier, offentligheten… og vi skaper også stedene våre, bygger om, redefinerer, næringsliv og kommunikasjonsbyråer forteller oss hva slags livsstil vi skal føre, hvem vi bør være. Alt er hele tiden i endring..?

Peder: Jeg tror mer at stedene tilpasses visse livsstiler og levemåter, og at det legges opp til å bli mer et reisemål enn et sted du skal bo. Det blir en destinasjon. Og destinasjonen skal være gjenkjennelig for de som reiser – og de som reiser foretrekker en viss livsstil. De vil ha cava og rekesmørbrød. Det kan gjerne være servert med en lompe, for å vise at nå er vi i Norge. Men det skal ikke være for rart, heller. Men sitrongresset er der, like forbannet.

Andreas: Men vi har vel behov for noe varig?

Peder: Ja, og jeg synes det er et veldig spennende spørsmål. Stedet har jo nettopp representert det varige. Og det er vel noe som vi på en måte lengter tilbake til, og prøver å lage disse stedene. Hvis et sted hadde hatt en identitet, så hadde vi ikke behøvd noe firma til å komme å definere det. Sosiale mønstre, omgangsformer og språk er nok mer varige enn stedene. Men når vi snakker om det, så blir jeg også usikker. Vi snakker for eksempel stadig mer på engelsk. Det er en slags lengsel der, en form for nostalgi. Men jeg tror at nostalgien er en livsstil. Det er ingen ekte tilknytning til et sted, men en villet tilknytning. Arkitekturen er samfunnets nostalgi, vår idé om tilhørighet. Og det er greit nok. Arkitekturen uttrykker hva et sted er, og det er helt greit at det uttrykker nostalgi. Men man må ikke tro at det uttrykker noe opprinnelig. Det uttrykker kun et ønske om noe opprinnelig. Det ligger i sin natur at det er laget, det er ikke sprunget ut av stedet. I gamle dager var bygningene oppført med større hensyn til været, for eksempel. Det er sånne ting som virkelig er stedbundet arkitektur.

Når det kommer et team som består av en hipster fra Nederland, en hipster fra Danmark og en hipster fra Sogn, og så skal de definere det nye signalbygget i Bodø. Det blir ikke lokalt forankret, selv om de drar og tar bilder av forblåste hus langs kysten av Bodø. Det blir en nostalgisk-moderne illusjonsbygging. Men jeg må også understreke at det er også greit nok, men når de sier det er lokalt forankret, så humrer jeg for meg selv.

Andreas: Jakten etter en sannhet – hva er autentisk? I et samfunn i transformasjon, kommer vi stadig tilbake til spørsmålet om hva vi ønsker å bevare. I det ligger det en sortering, vi må ta stilling til hva som oppleves autentisk. Er det bygningen, eller ideen om bygningen som er autentisk? Hva driver oss som samfunn? Hvem er vi, og hva vil vi, dypest sett? 

Peder: Ja, alt blir jo autentisk etter hvert! Hvis man skal finne ut det, må en jo også vite hvem vi er. Hvis man tenker sted og lokalt, hvem er da vi? Er vi de som bor og bruker stedet, eller nasjonen? I den store rivingsbølgen i Norge på 60- og 70-tallet, så ville de jo rive bryggen i Bergen. For det gamle uhensiktsmessige rukkelet skulle bort, og så skulle man få opp noe i naturbetong. Og hvem er da vi i denne sammenhengen? Bryggen i Bergen, tilhører den bergenserne, eller tilhører den Norge? Og akkurat i det tilfellet, så tror jeg bergenserne er veldig glade for at det var Norge som var vi, akkurat da.